Kompetansen bør avgjøre, ikke gradstittelen mener PFF
PFF har siden 2022 arbeidet for at fysioterapeuter skal kunne henvise til bildediagnostikk og annen relevant helsehjelp innenfor sitt kompetanseområde. Nå utreder Helsedirektoratet hvordan henvisningsrett kan innføres. PFF mener løsningen må bygge på dokumentert kompetanse som kan erverves gjennom målrettet etterutdanning – ikke på om fysioterapeuten har en mastergrad. PFF står nå åpenbart alene blant organisasjonene om dette synet.
Helsedirektoratets utredning skal blant annet vurdere om fysioterapeuter med og uten master- eller annen tilleggsutdanning skal kunne få henvisningsrett. Målet er bedre oppgavedeling og et mer sammenhengende helsetjenestetilbud.
PFF mener dette er en viktig mulighet til å modernisere fysioterapeutrollen. Allerede i 2022 tok PFF til orde for at fysioterapeuter skulle kunne henvise til bildediagnostikk, med krav om nødvendig kompetanse. I sitt innspill til Helsedirektoratet høsten 2026 har PFF videreutviklet dette til en modell der henvisningsrett knyttes til dokumentert kompetanse, ikke gradstittel. Det er nettopp dette Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utrede.
PFF registrerer samtidig at det har vært en uheldig utvikling i synet på hvordan henvisningsretten bør utformes. Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) har tidligere argumentert for henvisningsrett for alle fysioterapeuter, og Forbundsstyret vedtok formelt i 2025 at NFF skulle arbeide for dette. I den pågående prosessen er imidlertid masterutdanning i større grad blitt fremhevet som grunnlag for ervervelse av henvisningsrett av NFF.
Dersom man på forhånd legger til grunn og argumenterer for at henvisningsrett skal være forbeholdt fysioterapeuter med masterutdanning, avgrenser man samtidig spørsmålet som Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utrede, og man risikerer dermed at utredningen begrenses allerede i oppstartsfasen og ikke kommer til å favne bredt nok. Etter PFFs vurdering er det viktig at utredningen undersøker bredden av mulige løsninger, og at man vurderer hvilken kompetanse som faktisk er nødvendig for oppgaven og hvordan den skal erverves.
Dersom kompetanse på masternivå blir satt som inngangsbillett til henvisningsrett, vil vi i mange år fremover få to grupper fysioterapeuter med ulike rettigheter. Det er etter PFFs vurdering lite hensiktsmessig.
Fysioterapeuter bygger gjennom hele yrkeslivet spesifikk kompetanse innen ulike fagområder. Det bør være mulig å oppgradere kompetansen på et avgrenset område uten at eneste alternativ er å gjennomføre en omfattende masterutdanning. Dette var i sin tid mulig for manuellterapeutene, og bør derfor også være mulig for fysioterapeuter. En fysioterapeut som ønsker å få kompetanse til å henvise til bildediagnostikk, bør eksempelvis kunne ta en målrettet etterutdanning med klare læringsmål, eksamen og dokumentasjon av kompetansen – uten nødvendigvis å måtte gjennomføre en full masterutdanning.
PFF har derfor foreslått en nasjonal modell med spesifiserte kompetansekrav, utdanning, eksamen og kvalitetssikring. PFF mener at alle autoriserte fysioterapeuter i utgangspunktet skal kunne kvalifisere seg til å få henvisningsrett.
For næringsdrivende fysioterapeuter er dette også et spørsmål om hva som er praktisk gjennomførbart.
En lengre masterutdanning innebærer fravær fra klinikken, redusert inntekt og økonomiske og driftsmessige forpliktelser som fortsatt må ivaretas på klinikken og privat. I tillegg er kapasiteten på enkelte relevante masterutdanninger begrenset.
Masterutdanningen i manuellterapi ved Universitetet i Bergen illustrerer problemstillingen. Utdanningen er et toårig fulltidsstudium på 120 studiepoeng, med et begrenset antall studieplasser. Det kan være en utmerket utdanning for fysioterapeuter som ønsker å bli manuellterapeuter, men det bør ikke være nødvendig å bli manuellterapeut for å oppnå den konkrete kompetansen som kreves for henvisningsrett.
Det er nettopp derfor PFF mener at man må skille mellom å utdanne seg til en ny profesjonell rolle og å opparbeide seg en avgrenset kompetanse for å kunne utføre en konkret oppgave.
Et eventuelt krav om masterutdanning vil dessuten ha begrenset effekt på kort og mellomlang sikt. Selv om fremtidens grunnutdanning blir femårig, vil det ta svært lang tid før dette faktisk gir et stort antall fysioterapeuter med denne grunnutdanningen. Med et slikt tidsperspektiv vil det ikke oppnås en systemeffekt av at fysioterapeuter skal kunne henvise til bildediagnostikk og spesialisthelsetjenesten i overskuelig fremtid.
Samtidig har helsetjenesten i dag behov for bedre oppgavedeling og bedre utnyttelse av tilgjengelige ressurser. PFF mener derfor at reformen bør ta utgangspunkt i hvilken kompetanse som faktisk kreves for oppgaven, og hvordan denne kompetansen skal kunne erverves.
For eksempel kan henvisning til bildediagnostikk og spesialisthelsetjenesten innen muskel- og skjelettområdet knyttes til konkret kompetansegivende etterutdanning slik det var for manuellterapeutene da det ble innført henvisningsrett for denne gruppen. Da kunne de manuellterapeuter som var utdannet tidligere uten denne kompetansen erverve den ved et intensivt etterutdanningstiltak på UiB.
Dette handler ikke om å gi fysioterapeuter nye rettigheter de ikke har kompetanse til å håndtere. Tvert imot handler det om å sikre at den fysioterapeuten som faktisk undersøker og følger opp pasienten, også kan få de nødvendige verktøyene til dette, når vedkommende har dokumentert kompetanse til å bruke dem.
Det vil redusere unødvendige omveier for pasientene til en raskere diagnostisk avklaring og dermed et mer målrettet og effektivt behandlingsopplegg.
PFF mener derfor at henvisningsretten bør kunne erverves ved etterutdanning, og ikke bli knyttet til en bestemt akademisk gradstittel.
Det vil være bedre for pasientene og bedre for helsetjenesten som trenger å bruke den samlede kompetansen mer effektivt for å redusere ventetider.
