PFF sitt hovedkrav denne gangen var at fysioterapeut som overtar en driftshjemmel som blir ledig ved en etablert klinikk, skulle være forpliktet til å inngå i leieavtalen for lokalene. Dette for å gi klinikkene en viss økonomisk forutsigbarhet slik at det kan gjøres langsiktige investeringer i lokaler, utstyr og generell standard. Dessverre var det største forbundet ikke enig i dette kravet. Resultatet ble derfor en betydelig svekkelse av den økonomiske forutsigbarheten i forhold til det de øvrige partene i forhandlingene var enige om.
Revisjon av rammeavtalen ASA 4313 foretas hvert annet år. For PFF deltok Arne Strand, Didrik Mogensen, Line Alvestad Mikalsen og Henning Jensen i delegasjonen fra PFF. Partene i forhandlingene er de tre fysioterapiorganisasjonene NFF, PFF og NMF som forhandler på fysioterapeutene og manuellterapeutene sin side, og Kommunenes Sentralforbund som forhandler på kommunenes side unntatt for Oslo kommune som har et eget avtaleopplegg.
I ASA 4313 fastsettes de overordnede betingelsene som skal gjelde for kommunene, fysioterapeutene og manuellterapeutene når det er inngått en individuell driftsavtale etter vedlegg 1 i ASA 4313.
Tirsdag den 24.10.23 sendte PFF medlemmene sine de kravene PFF fremmet ved denne reforhandlingen, og det viktigste kravet for fysioterapeuter med avtale var kravet om økonomisk forutsigbarhet ved at ny fysioterapeut som overtar en ledig driftshjemmel ved en klinikk, måtte forpliktes til å være medansvarlig for oppfyllelsen av leiebetingelsene for lokalene.
En betingelse for dette måtte naturligvis være at klinikken var godkjent av kommunen og fyller de betingelsene som settes i ASA 4313 og Kvalitetsforskriften om tilgjengelighet og funksjon, deriblant ivaretakelse av personvernet.
Konsekvenser av manglende forutsigbarhet
For tiden er vi inne i en periode der mange fysioterapeuter med driftsavtaler blir pensjonister. Derfor blir mange driftshjemler ledige i gruppepraksiser der fysioterapeutene har samarbeidet om driften av klinikken, og vært gjensidig forpliktede til å bidra med dette i form av at det er inngått skriftlige eller muntlige samarbeidsavtaler eller eventuelt selskapsavtaler i driftsselskapet. Når en hjemmel i en gruppepraksis utlyses er det i dag ingen sikkerhet for at den som blir tildelt denne av kommunen vil ha sitt virke ved den klinikken hjemmelen er utlyst ved. Vedkommende søker da om flytting til en annen klinikk noe bare kommunen skal gi sitt samtykke til, de gjenværende fysioterapeutene i gruppepraksisen har ingen innflytelse på denne prosessen. Konsekvensen av dette er at det økonomiske fundamentet for klinikkene reduseres hver gang en deltaker flytter ut av fellesskapet, og de gjenværende blir sittende igjen med ledig lokalekapasitet og høyere utgifter på den enkelte gjenværende deltaker. Det vil naturligvis være en grense for hvor få deltakere som kan ivareta forpliktelsene knyttet til leieavtalen av lokaler som i økende grad står ubenyttede.
Dette usikkerhetsmomentet betyr at det ikke kan foretas langsiktige investeringer i utstyr, lokaler og øvrig standard når det nærmer seg pensjonsalder for en eller flere deltakere i en gruppepraksis, og da vil disse klinikkenes standard forvitre. Dette er en selvforsterkende prosess, fordi en middelmådig standard er lite fristende for en ny hjemmelsinnehaver å tre inn i, og motivasjonen for å flytte driftshjemmelen til et annet sted øker. Gruppepraksiser som har deltakere som nærmere seg pensjonsalder, eller av andre årsaker har planlagt å slutte innenfor de nærmeste 10 årene, vil da gå inn i en «forvitringsprosess» da de som nærmer seg avslutning av praksis ikke har noen motivasjon til å være med på nye større investeringer fordi de ikke er sikret å få solgt sine driftsmidler og komme seg ut av leieavtalen ved opphør av virksomhet. Samtidig har yngre deltakere som har et lengere tidsperspektiv heller ikke motivasjon til større investeringer i lokaler og standard, fordi de risikerer å sitte igjen med et stadig større økonomisk ansvar. Det er også et risikomoment at fornye langsiktige leieavtaler de siste årene innen deltakere slutter, fordi de gjenværende da ikke er sikre på at det blir behov for like store lokaler i fremtiden, og eventuelt må sitte igjen med større utgifter og forpliktelser i mange år. Kortere leietid gir høyere leieutgifter.
På denne måten forsvinner klinikker med gode langsiktige betingelser og opparbeidede fagmiljøer idet fysioterapeuter som tildeles driftshjemler i større grad etablerer seg i tverrfaglige kjedevirksomheter, og må inngå i de betingelsene dette medfører. Tverrfaglige kjedevirksomheter er mindre sårbare, og får således en større «overlevelsesevne», til gjengjeld må de fysioterapeutene som etablerer seg i disse måtte innordne seg under betingelser som over tid ikke er ideelle hverken for fagmiljøet eller økonomisk.
Dette har også den virkningen at kommunens tjenestetilbud konsentreres til de mest folkerike stedene, mens innbyggerne i de mindre sentrale strøkene får lengere reisevei til et behandlingssted.
Derfor er både kommunene og fysioterapeutene/manuellterapeutene tjent med at klinikker som tilbyr fysioterapitjenester har et langsiktig økonomisk grunnlag, som gir dem mulighet for utvikling når det gjelder standard på lokaler, utstyr og det faglige tilbudet.
Skuffende av NFF
Det er skuffende at ikke NFF kunne vær med på en formulering i ASA 4313 som ville gi en bedre sikring av den økonomiske forutsigbarheten som foreslått av PFF og støttet av NMF og KS. Dette viser at det fortsatt er et stort behov for at privatpraktiserende har et forbund som representerer deres interesser både i forhandlinger om rammeavtalen ASA 4313 og i forhandlingene om takster og driftstilskudd.
Formuleringen som PFF foreslo ses under punkt 7-2 i PFF sitt kravdokument som foreslo en endring under punkt 7.2 i ASA 4313 om at tiltredende fysioterapeut i en ledig hjemmel skulle påta seg forpliktelse til å inngå i gjeldende leieavtale for den resterende tiden av denne.
Det endelige resultatet ble en endring av bestemmelsene i punkt 11, som forplikter tiltredende fysioterapeut til å utøve sin virksomhet ved klinikken i maksimalt 2 år etter å ha overtatt en ledig driftshjemmel i en gruppepraksis. Dette er likevel en skjerpelse av det som gjelder i dag, men etter PFF sin mening ikke en god nok skjerpelse for å sikre langsiktige vilkår for videreutvikling av standard og fagmiljø ved drift av fysioterapivirksomheter i kommunene.
Øvrige resultater av revisjonen
PFF hadde en del andre krav ved denne reforhandlingen som mest skulle bedre forståelsen og lesbarheten av ASA 4313, og dermed redusere faren for at det skal oppstå konflikter mellom fysioterapeuter og kommuner, og fysioterapeuter imellom ved praksisoverdragelser.
PFF er fornøyd med at mange av disse kravene ble imøtekommet, deriblant en revisjon av vedlegg 2, som omhandler den årlige innsendelse av statistikkdata til kommunen. Dessverre var ikke KS villig til å utvide aldersgrensen fra 70 til 72 år selv om det ellers var et forslag som ikke møtte motstand hos de andre forbundene, det samme var tilfellet med at kommunene skulle pålegges å oppjustere deltidshjemler under 50 % til 50 % innen 31.12.2024. Både PFF og NFF hadde krevd dette, og det ble støttet av NMF, men dessverre ikke godtatt av KS.
Alt i alt er PFF fornøyd med utfallet av revisjonen, og er glad for de endringene som tross alt er gjort.
PFF vil utarbeide en oversikt over tiltak som privatpraktiserende fysioterapeuter nå kan gjøre for å tilpasse de sin arbeidssituasjon til de driftsbetingelsene som gjelder fra den 01.01.2024 når den reviderte ASA 4313 begynner å virke.
Den nye versjonen av ASA 4313 legges ut på PFF sin hjemmeside HER når den foreligger.
