Privatpraktiserende fysioterapeuter (sykegymnaster) har i mer enn 100 år
drevet virksomhet i Norge.
Frem til 1984 var disse utøvere av et liberalt yrke eller selvstendig
næringsdrivende i dette ordets hele og fulle betydning. I 1982/83 ble
det i stortinget utarbeidet endringer i lovgivningen, som førte til kommunehelselovens
ikrafttreden 01.04 - 1984. Ansvaret for helsetjenestens 1. linje ble lagt til
kommunene og omfatter følgende tiltak:
1. Fremme helse og forebyggelse av sykdom, skade eller lyte. Tiltak med dette
for øye organiseres som:
A. miljørettet helsevern
B. helsestasjonsvirksomhet
C. helsetjeneste i skoler
D. opplysningsvirksomhet
E. helsetjeneste for innsatte under fengselsvesenet
2. Diagnose og behandling av sykdom, skade eller lyte
3. Medisinsk habilitering og rehabilitering
4. Pleie og omsorg
For å løse de oppgavene som er nevnt foran, skal kommunen sørge
for disse deltjenestene:
1. almenlegetjeneste
2. fysioterapitjeneste
3. sykepleie(helsesøstre, hjemmesykepleie)
4. jordmortjeneste
5. sykehjem eller boform for heldøgns omsorg og pleie
6. medisinsk nødmeldetjeneste.
I samme lov er det gitt retningslinjer for hvordan kommunene skal planlegge og organisere sin helsetjeneste, blant annet kan dette gjøres ved å inngå avtaler med privatpraktiserende helsepersonell, deriblant privatpraktiserende fysioterapeuter. I den forbindelse ble det mellom Norske Fysioterapeuters Forbund (NFF) og Kommunenes Sentralforbund (KS) forhandlet om en overenskomst, som skulle legge retningslinjene for det samarbeidet kommuner og privatpraktiserende fysioterapeuter skulle inngå. Det er denne overenskomsten, og de lover som ligger til grunn for denne som kalles avtalepolitikken.
FYSIOTERAPEUTER SPLITTES
I tiden før kommunehelselovens ikrafttreden skjønte privatpraktiserende
fysioterapeuter at de forhandlingene som ble ført mellom NFF og KS hadde
et innhold og retning som på en negativ måte ville gripe avgjørende
inn i den enkelte fysioterapeuts arbeids-, drifts- og inntektsforhold. Privatpraktiserende
fysioterapeuter forsøkte ved flere anledninger å få opplysninger
om det eksakte innholdet av forhandlingene mellom NFF og KS, men sekretariat
og sentralstyre i dette forbundet var ikke villige til å gi noen informasjon
i det hele tatt om det eksakte forløpet av forhandlingene. Innholdet
av "overenskomsten" ble hemmeligholdt inntil overenskomsten med KS
var underskrevet med bindende virkning. Det var en stor organisatorisk feil,
at overenskomstens innhold ikke var kjent blant privatpraktiserende fysioterapeuter
under forhandlingene, og at det ikke ble avholdt uravstemning innen overenskomsten
ble underskrevet.
I denne perioden ble det avholdt flere større møter, fortrinnsvis
i Drammen og Oslo som samlet et stort antall privatpraktiserende fysioterapeuter.
Det var betydelig mistillit til den måten NFF håndterte situasjonen
på, og mange mistet helt tilliten til forbundet. En bølge av utmeldinger
ble resultatet, og Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forening ble stiftet
11.12.1983 i Drammen. Den første formannen i PFF var John M. Guttormsen
fra Drammen. Hensikten med det nye forbundet var å bygge opp en alternativ
organisasjon til NFF, hvis intensjon på sikt var å organisere et
flertall av privatpraktiserende fysioterapeuter, slik at forhandlingsretten
ble fjernet fra NFF. Midt i 1980-årene talte PFF nærmere 1000 medlemmer,
og var ikke langt fra dette målet. Overenskomsten som ble inngått
mellom NFF og KS ble begynnelsen til slutten på privat fysioterapipraksis
som en fri næring.