Organisering av fys

Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund (PFF) er en interesseorganisasjon, som ivaretar privatpraktiserende fysioterapeuters interesser i forhold til staten, kommunene, trygdeetaten og pasienter. Videre avholder forbundet kurs for vedlikehold og oppdatering av medlemmenes faglige nivå, og er godkjenningsinstans for spesialiteten Klinisk Ortopedisk Fysioterapi. Forbundet organiserer i dag 560 privatpraktiserende fysioterapeuter. Dette utgjør ca. 20% av organiserte privatpraktiserende fysioterapeuter.

Behov for endringer
Det er forskjellige årsaker til, at vi mener det er nødvendig med en reform på dette området. PFF mener at fysioterapitjenesten i kommunene (primærhelsetjenesten), har hatt en uheldig utvikling etter kommunehelsetjenesteloven ble innført når det gjelder behandlingskapasiteten for belastningslidelser og skader (kurativ behandling). Denne negative utviklingen har akselerert de siste årene grunnet den dårlige kommuneøkonomien. Det siste året har enkelte kommuner gått til angrep på de grunnleggende elementene i ordningen i form av å nekte å utbetale sin del av kostnadene, nemlig driftstilskudd til utøverne. Det foregår således i mange kommuner en regulær nedbygging av tilbudet, og befolkningen henvises i stor grad til å oppsøke utøvere uten driftsavtaler til en betydelig høyere pris.
I 1984 ble den nåværende ordningen satt i verk med den begrunnelsen at tilbudet skulle kanaliseres til de områdene i landet som hadde mangel på helsepersonell, og til de pasientgruppene som til da hadde dårligst tilbud, nemlig gamle, barn og funksjonshemmede. Disse målene er i dag nådd på bekostning av kapasiteten til personer med akutte og subakutte belastningsskader i muskel- skjelettapparatet. Dagens ordning gjør det offentlige tilbudet lite fleksibelt, og det finnes ikke noen norm for kapasiteten på tjenesten i forhold til behovet. Det vises til presseoppslag den siste tiden av typen ”Fysioterapi på svartebørs” og liknende. Se vedlegg 4.
Dårlig kapasitet i førstelinjetjenesten for behandling av muskel-/skjelettlidelser fører uten tvil til høyere utbetalinger av sykepenger over trygdebudsjettet. Kommunenes små innsparinger i denne sektoren genererer således betydelige utgifter for staten.

PFF viser videre til Norges offentlige utredninger - NOU 2004: 18 - Helhet og plan i sosial- og helsetjenestene. I dette forslaget er fysioterapi ikke en lovpålagt tjeneste for kommunene. Dette vil ytterligere forsterke kommunenes mulighet og motivasjon til nedbygging av sparehensyn, av de grunnene som er nevnt over. Utredningen, med forslag til felles ny lov for sosial- og helsetjenesten, er i det hele tatt svært lite konkret når det gjelder tilbud til den delen av befolkningen som bare sporadisk har behov for helsetjenester utover legetjenester. Dette kan også være en indikasjon på, at dette området (kurativ behandling og oppfølgende rehabilitering) ikke er særlig prioritert i kommunene i dag, og at det egentlig ikke hører hjemme i denne sektoren.

Forbundet fremmer med dette innspillet konkrete forslag til endringer av organiseringen av fysioterapitjenesten og begrunnelse for disse. Det sendes med vedlegg som viser hovedtrekk i utviklingen innen sektoren siden 1984 bla. uttalelse fra Konkurransetilsynet om dagens organisering.

Ansvar og finansiering
Det er i dag kommunene som alene er ansvarlige for kapasiteten til den kurative fysioterapitjenesten, og delvis økonomisk ansvarlig for denne (utbetaling av driftstilskudd). Øvrige inntekter for privatpraktiserende fysioterapeuter kommer fra staten (refusjon) og pasientene (egenandel). Dette er regulert i Kommunehelsetjenesteloven.
Begrunnelsen for at PFF mener det er nødvendig med endringer er at kommunene i de 20 årene som har gått med nåværende ordning har vist manglende motivasjon til å lede og organisere den kurative (private) delen av helsetjenesten, slik at den utvikles i samsvar med behovet. (Se vedlegg 1 s. 6). Sterkt medvirkende til den manglende motivasjonen er at en effektiv innsats på det kurative området ikke medfører noen økonomiske fordeler for den enkelte kommune. Dermed har denne tjenesten i økende grad blitt en kommunal salderingspost.
Manglende innsats på det kurative området får i hovedsak økonomiske konsekvenser for staten i form av økte utgifter til sykedagpenger. Dette fordi lang ventetid på behandling fører til at sykemeldingsperiodene blir lengre, sykdommene blir mer kompliserte og kroniske slik at de oftere må behandles på et høyere nivå nemlig spesialisthelsetjenesten og sykehus (se vedlegg 4). Dette fører igjen til økt risiko for varig arbeidsuførhet og dermed økte langsiktige trygdeutbetalinger, hvilket har vært en realitet de siste årene. Spesielt er muskel- skjelettplager årsaken til de økte trygdeutbetalingene (se vedlegg 4), det er den pasientkategorien som hovedsaklig behandles av privatpraktiserende fysioterapeuter.

FORSLAG TIL NY ORGANISERING
PFF mener at staten skal ha ansvar for den kurative primærhelsetjenestens kapasitet og den offentlige delen av finansieringen. Dette mener PFF bør skje ved at en del av midlene som staten i dag betaler til kommunene (via rammetilskuddet), i stedet anvendes til økning av refusjonen som utbetales pr. behandling av trygdeetaten. Dette kan enkelt gjøres ved endring av eksisterende regelverk for utbetaling av stønad til befolkningen ved behov for fysioterapi. (Forskrift om stønad til dekning av utgifter til fysioterapi).
PFF mener at statens utgifter til dette formålet skal styres ved å regulere stønadens størrelse til den enkelte pasient, ikke ved å regulere tilgangen til behandling ved begrensning av antall utøvere, slik driftstilskuddsordningen i dag fungerer.
PFF mener at alle fysioterapeuter skal ha rett til å etablere praksis der de måtte ønske det, når offentlige krav til kompetanse og lokaler er oppfylt.
Den konkurransen som vil etableres mellom utøverne, vil da bidra til å avbalansere utøvernes standard, faglige kvalitet og egenandelens størrelse.
Videre mener PFF at nyutdannede fysioterapeuter som fyller kompetansekravene, skal kunne etablere seg i privat praksis på lik linje med eldre fysioterapeuter. Dermed kan kompetansebyggingen for den enkelte fysioterapeut rettes inn mot den sektoren vedkommende behandler velger fra begynnelsen av yrkeskarieren, og har intensjon om å fortsette med på sikt. Det er også viktig for utøvernes motivasjon til investering i standard og kompetanse at staten legger til rette for at rammebetingelsene for privatpraktiserende fysioterapeuter er langsiktige.

Stimuleringstiltak
PFF mener det kan bli problematisk å etablere fysioterapitilbud i tynt befolkede områder dersom driften alene skal baseres på de inntektene næringsvirksomheten innbringer. Her mener PFF at det må settes inn spesielle stimuleringstiltak for å sikre befolkningen i slike områder et adekvat tilbud. Disse tiltakene bør styres av Staten som ut fra fastsatte normer skal bestemme i hvilke regioner det skal etableres et offentlig støttet fysioterapitilbud. I slike regioner kan det for eksempel utbetales et regionalt tilskudd gradert etter antall innbyggere i regionen. Jo flere innbyggere, desto lavere tilskudd. PFF forestiller seg at det i en region med
eksempelvis mindre enn 2000 innbyggere, innen en radius på 5 mil, skal tildeles et tilskudd på kr. 100 pr. innbygger under denne grensen. Tilskuddet tildeles etter utlysning til en utøver som fyller kriteriene.

KONKLUSJON
Det er enighet i fagmiljøet om at dagens organisering av den kurative fysioterapitjenesten ikke fungerer tilfredsstillende.
PFF legger med dette innspillet frem et forslag til omorganisering, som vi ber Helsedepartementet vurdere med henblikk på å foreslå en endret organisering for Stortinget.

Vedlegg:
1. Høringsuttalelse – Konkurransetilsynet - Forslag til finansiering av spesialhelsetjenesten, Utdrag, side 8.
2. Forskrift om rett til refusjon for leger, spesialister i klinisk psykologi og fysioterapeuter.
3. Pressemelding fra Rikstrygdeverket 7. februar 2002 kl. 1000.
4. Artikkel i Aftenposten (ikke vedlagt denne web-utgaven)

HISTORISK OVERSIKT
Privatpraktiserende fysioterapeuter har drevet virksomhet i Norge i ca 100 år. Frem til 1984 kunne privatpraktiserende fysioterapeuters virksomhet karakteriseres som liberal næringsvirksomhet i et marked med fri konkurranse. Betalingen for tjenestene var ikke regulert som i dag, Staten ga tilskudd (refusjon) til personer som hadde behov for fysikalsk behandling etter fremforhandlede takster innen et stykkprisprinsipp. Virksomheten besto hovedsakelig i kurativ behandling av sykdommer innen kategoriene muskel- skjelettlidelser, nervesystemet, lunger og fysisk og psykisk utviklingshemming.

I 1984 ble kommunehelsetjenesteloven innført. Hensikten med denne var å bedre den geografiske fordelingen av helsetilbudene, og i høyere grad å styrke og å kanalisere dette tilbudet til prioriterte befolkningsgrupper, nemlig barn, voksne med funksjonshemninger eller kroniske sykdommer og mennesker med psykisk utviklingshemming. Legg merke til at personer i arbeidsfør alder med belastningsskader ikke var med i denne prioriteringen.

Ved reformen fikk kommunene ansvaret for primærhelsetjenesten, deriblant fysioterapitjenesten. Som et styringsinstrument overfor privatpraktiserende fysioterapeuter ble betalingsordningen for tjenesten endret. Refusjonen fra Staten ble redusert med 40 % som ble kanalisert til kommunene og utbetalt fysioterapeutene i form av et fasttilskudd = driftstilskuddet. For å få tildelt driftstilskudd måtte privatpraktiserende fysioterapeuter inngå avtaler med kommunene sine, avtaler som innebar blant annet en bestemt åpningstid og en eventuell tilpliktning til å utføre arbeid innen kommunehelsetjenestens ansvarsområde. Ved reformen ble alle privatpraktiserende fysioterapeuter (ca. 2300) tilbudt driftstilskuddsordning, som så å si alle aksepterte. Kommunen kunne videre oppfylle sine forpliktelser ved å ansette fysioterapeuter til å utføre de lovpålagte oppgavene.

Fra dette tidspunktet endret virksomhetene til privatpraktiserende fysioterapeuter karakter med henblikk på næringsform, idet de nå kunne beskrives som delvis monopolbedrifter med begrenset konkurranse og vekstpotensial. Det var frem til 1993 anledning for fysioterapeuter å etablere praksis uten driftsavtale men med refusjonsrett for pasientene, men denne ordningen ble ”frosset” dette året. De som var etablert beholdt utløsningsrett for refusjon, mens nye som ville etablerte seg ikke kunne utløse pasientens refusjonsrett. Deres tjenester måtte betales fullt ut av pasientene.

I 1998 ble det foretatt nok en endring i Folketrygdloven som ytterligere styrket avtaleterapeutenes monopolstilling, da ble refusjonsretten eksklusiv for behandlere med kommunale driftsavtaler. Samtidig ble fysioterapeuter som hadde utløsningsrett for refusjon tilbudt avtaler i samsvar med praksisens hittidige omfang. Med dette var alle offentlige tilskudd (driftstilskudd og refusjon) kanalisert til privatpraktiserende fysioterapeuter med kommunale avtaler. Kapasiteten til virksomhetene til privatpraktiserende fysioterapeuter var hermed helt og holdent underlagt kommunal styring, og behandlingstilbudet var i høy grad kanalisert fra kurativ virksomhet til habilitering / rehabilitering av de prioriterte pasientgruppene. Dette også gjennom kommunale ansettelser av fysioterapeuter til å ivareta sistnevnte oppgaver. Antall fysioterapiårsverk i kommunene er i dag ca. 1400, og antall årsverk med kommunal avtale er i dag ca. 2450.
Ved kommunehelsetjenestelovens innføring i 1984 ble det også innført identiske ordninger for leger og legespesialister. 1. januar 2001 fikk legene en ny normbasert avtaleordning, fastlegeordningen, og i dag legges grunnlaget for en endring av legespesialistenes avtaleforhold med fylkeskommunene. Privatpraktiserende fysioterapeuter vil således innen kort tid være den eneste yrkesgruppen som sitter igjen med den opprinnelige ”driftstilskuddsordningen”.

MÅLENE NÅDD
Målsettingene med reformen har i hovedsak blitt innfridde. I løpet av den 20-årsperioden som har gått har rekrutteringen av fagpersoner bedret seg dramatisk, slik at behovet for fortsatt bruk av de virkemidlene som ble tatt i bruk i 1984 ikke lenger er til stede. Det skal blant annet i denne sammenhengen nevnes at kommunenes adgang til å tilplikte fysioterapeuter med avtale å utføre kommunale oppgaver ble tatt ut av overenskomsten mellom Norsk Fysioterapeutforbund og Kommunenes Sentralforbund i 2000 på grunn av at det ikke lenger var problem å få besatt faste stillinger til disse formålene. Det er i dag som oftest flere søkere til kommunale stillinger som lyses ut, og det er også et lite antall arbeidsledige fysioterapeuter. Når det gjelder prioriterte pasientgrupper er målsettingen også nådd. Ved hjelp av takstsystemet og samarbeid mellom privatpraktiserende fysioterapeuter og kommunens helsetjeneste for øvrig, har de prioriterte pasientgruppene fått et betydelig bedre behandlingstilbud. Illustrasjonene under er basert på tall fra Statistisk Sentralbyrå og viser dette.

Figur 1 viser antall utøvere innen kommunehelsetjenesten pr. 10.000 innbyggere etter sentralitet. Det ses at kurvene konvergerer, hvilket viser at tilbudet er tilnærmet likt uansett hvor sentralt området er.

Figur 2 viser antall fastlønnede fysioterapeuter i kommunehelsetjenesten. Illustrasjonen viser at antall utøvere til ivaretakelse av de prioriterte behovene har økt kraftig og jevnt gjennom hele perioden, og således viser hva som har blitt prioritert av kommunene. Sentrale kommuner har hatt en forholdsvis større vekst i antall ansatte fysioterapeuter.

PROBLEMSTILLINGER ETTER REFORMEN
Reformen ved innføring av Kommunehelseloven har ikke bare ført til forbedringer når det gjelder fysioterapitjenesten. De virkemidlene som ble tatt i bruk for å rette virksomheten inn mot de prioriterte pasientgruppene har medført til en nesten tilsvarende reduksjon i tilbudet til den øvrige delen av befolkningen, i hovedsak personer i arbeidsfør alder med belastningslidelser. Det kan i dag konstateres at behandlingstilbudet til denne gruppen er mindre tilgjengelig enn det var før reformen i 1984.

Gruppene barn, eldre, funksjonshemmede og psykisk utviklingshemmede har utvilsomt fått et tiltrengt og mye bedre tilbud, men dette har altså gått på bekostning av arbeidsføre med belastningsplager.
I dag brukes over 50 % av behandlingskapasiteten hos privatpraktiserende fysioterapeuter til prioriterte grupper, samtidig som kapasiteten til sektoren som helhet ikke har økt nevneverdig. (2300 utøvere i 1984 til 2452 i 2002).
Dette har naturligvis betydd økte utgifter for arbeidsgiverne og Staten i form av utbetaling av sykepenger og uføretrygd, fordi den primære tilgangen til behandling av akutte skader er redusert. Dette betyr lengre passiv sykemeldingstid med fare for ”kronifisering” og uførhet, og dermed økte offentlige utgifter på så vel kort som lengre sikt innen området muskel- skjelettplager. Dette kan være noe av forklaringen på at sykefravær og trygdeutbetalinger er til dels mye høyere i Norge enn i andre sammenliknbare land. (Se vedlegg 3 om utviklingen innen muskel- skjelettplager i Norge).
Videre har det blitt vanskeligere for utøverne å drive fysikalske institutter, fordi dagens ordning innebærer et stort usikkerhetsmoment. Driftshjemmel er helt nødvendig for å drive økonomisk forsvarlig. Hjemlene er knyttet til de som driver og ikke til instituttene, slik at instituttene blir særdeles sårbare dersom en utøver flytter eller slutter og hjemmelen ikke blir videreført. Ordningen med driftshjemler fører også til at driften blir svært lite fleksibel og vanskelig å få til i praksis. Utøvere som ønsker å trappe ned, eksempelvis på grunn av alder eller av helsemessige årsaker, har svært vanskelig for å få dette til grunnet permisjons- og vikarreglene. Dette fører til at pasienter må stå lenge på venteliste, mens det finnes utøvere som går arbeidsledige eller som må jobbe utenfor den offentlig finansierte ordningen. (Se vedlegg 2 for nærmere beskrivelse av problemstillingene ved vikariater og nedtrapping).

Kommunal styring og kommunalt armod
Kommunehelsetjenesteloven pålegger kommunene å sørge for nødvendig helsetjeneste for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen (jfr. § 1). Det er imidlertid ikke satt normer for tilbudets størrelse og det er dermed opp til den enkelte kommune selv å definere hva den mener er nødvendig helsetjeneste. En slik definisjon vil være sterkt farget av den aktuelle økonomiske situasjonen i kommunen og hvilke tiltak som er lønnsomme for kommunen. Tiltak rettet mot tidligere omtalte prioriterte grupper er til dels direkte lønnsomme for kommunene, fordi de er rettet mot personer som ved hjelp av et bedre funksjonsnivå sparer utgifter for kommunene på de tyngre omsorgsnivå (sykehjem / omsorgsboliger m.v.) Innsats rettet mot økning av kapasiteten i forhold til gruppen arbeidsføre med belastningsplager medfører i hovedsak i dag bare økte utgifter for kommunene, og har lav budsjettmessig prioritet.
Den vanskelige kommuneøkonomien det siste året har ført til en direkte nedgang i antall avtalehjemler, da flere kommuner har ”dratt inn” ledige hjemler. I tillegg forsøker et 20-talls kommuner for tiden å redusere størrelsen på de avtalehjemlene som er i virksomhet ved å si dem opp, og så tilby nye og mindre hjemler. I noen tilfeller begrunnes reduksjon av avtalebasert virksomhet med økt innsats av ansatte fysioterapeuter innen andre felt enn den kurative virksomheten. Dette er tiltak som reduserer tilgjengeligheten til behandling for personer i arbeidsfør alder, og som vanskeliggjør langsiktig planlegging og investering i standard og kompetanse ved instituttene.

Rekruttering og faglig standard
Når en hjemmel blir ledig, eller en ny lyses ut, er det kommunen som tar den endelige avgjørelse om hvem som skal få hjemmelen. Kommunehelsetjenesteloven setter krav om at det er den best faglig skikkede av søkerne som skal tildeles hjemmelen. Praksis med tildeling av hjemler viser at ansiennitet vektlegges som en viktig faktor ved bedømming av faglig skikkethet. På denne måten blir det meget vanskelig for nyutdannede å etablere seg i privat praksis, fordi ansienniteten til disse naturligvis ikke er så lang.
Dette er uheldig fordi instituttene dermed ikke tilføres nye impulser fra utdanningsmiljøet, og at nyutdannede med interesse for arbeid i privat sektor først må belage seg på mange år i andre typer stillinger før de kommer i betraktning som søkere til ledige hjemler. Dette medfører at kompetansen først rettes inn mot andre felter innen faget, og den samlede kompetansebyggingen innen kurativt arbeid blir mindre i løpet av den enkelte utøvers yrkesliv.
Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund (PFF) mener at nyutdannede skal kunne etablere seg i privat praksis på lik linje med eldre fysioterapeuter, slik at kompetansebyggingen for den enkelte fysioterapeut kan rettes inn mot den sektoren vedkommende behandler velger fra begynnelsen av yrkeskarieren, og har intensjon om å fortsette med på sikt. (Se vedlegg 1 – Konkurransetilsynets mening om driftstilskuddsordningens etableringshindre).

Dyrere for Staten og pasientene
Det er som tidligere nevnt kommunene som styrer behandlingskapasiteten for både kurative og forebyggende tiltak. Kommunen har interesse av en god innsats innen habilitering og rehabilitering av funksjonshemmede, fordi disse gruppene belaster det kommunale tilbudet innen pleie og omsorg i større grad jo mindre selvhjulpne klientellet er.
Når det gjelder kurativ behandling av den arbeidsføre delen av befolkningen har ikke kommunene noen direkte fordeler av at behandlingskapasiteten på dette feltet er god. Det er nemlig bare Staten, arbeidsgivere og den enkelte innbygger som rammes av konsekvensene av liten kapasitet her. Derfor er ikke det kurative tilbudet til den arbeidsføre delen av befolkningen i kommunene i dag spesielt høyt prioritert, det er en økonomisk belastning og blir lett en salderingspost i tider med dårlig økonomi.
Imidlertid får Staten økte utgifter til sykepenger og trygd mens pasientene må betale mer for alternativ eller avtaleløs behandling det ikke gis offentlige tilskudd til, eller de må vente lenger på å få behandling for plagene sine.
Redusert tilgjengelighet til behandling for personer med akutte belastningsplager medfører at rehabiliteringen tar lenger tid, og at faren for langtidssykemelding, evt. trygding øker dramatisk. Dette avspeiles i at utgiftene til sykepenger og trygd tilknyttet sykdomsgruppen muskel- skjelettplager har hatt en foruroligende vekst de siste årene.
Det er i det vesentlige Staten og arbeidsgiverne som får ulempene ved dårlig kurativ behandlingskapasitet i form av økte utgifter til sykepenger og trygd, mens det er kommunene som merker ulempene ved manglende habilitering/rehabilitering av funksjonshemmede barn og voksne.
PFF mener at behandlingskapasiteten bør styres av det organ som også opplever ulempene ved utilstrekkelig kapasitet.

Befolkningens rettigheter
Befolkningens mulighet til å få stønad til kurativ fysikalsk behandling er i dag begrenset av antall avtalehjemler. På grunn av den før omtalte dreiningen av behandlingsvirksomheten mot prioriterte pasientgrupper og uendret kapasitet hos utøverne, har det blitt vanskeligere for personer med belastningsplager å få behandlingstimer. I kommuner med få avtalehjemler kan det være uakseptabel lang ventetid.
PFF mener at all behandling som utføres etter legehenvisning skal ha en rimelig god tilgjengelighet og utløse de samme offentlige tilskudd til pasientene når behandlingen utføres av autorisert og kvalifisert fysioterapeut. Dette for å sikre befolkningen den samme økonomiske kompensasjonen fra det offentlige ved behov for fysikalsk behandling. Dette er et tiltak som vil stimulere til raskere behandlingsintervensjon.
De nye reglene ved sykemelding setter også krav til den sykemeldte om så vidt mulig å være i en arbeidsrelatert aktivitet. Et slikt krav ville kunne vært fulgt bedre opp, om den sykemeldte hadde kunnet være under behandling /oppfølging av fysioterapeut, som kunne veilede med henblikk på hvilke aktiviteter og belastningsmengder som ville vært hensiktsmessig i det konkrete tilfellet. Grunnet kapasitetsmangel er det sjelden at pasienter kan tas inn på kort varsel, dermed mistes denne muligheten i den viktige innledende fasen av et sykdomstilfelle. Spesielt der sykdommen er belastningsrelatert er dette av stor betydning.
Med de kravene som stilles til pasientene burde disse hatt en konkret definert rett til kvalifisert veiledning og oppfølging av personell som har kompetanse på dette feltet. Slike rettigheter er fraværende i den gjeldende og foreslåtte lovgivningen.

Stagnasjon innen det kurative tilbudet
Ordningen med avtalehjemler, reglene som gjelder for utløsning av refusjon, og kommunenes nedprioritering av kurativ tjeneste har ført til at utviklingen innen sektoren har stagnert i den 20-årsperioden ordningen har vært i funksjon. Privat praksis som næring er avskåret fra å tilpasse kapasiteten til etterspørselen, samtidig som næringen effektivt skjermes mot konkurranse via et betydelig fortrinn i prisen for tjenesten. Den offentlig støttede virksomheten er beskyttet men rigid, og fremstår nærmest som et monopol som verken kan ivareta sin oppgave i samfunnet fullt ut eller gi tilfredsstillende vilkår for de utøvere som er innenfor eller utenfor ordningen. Utviklingen av kapasiteten innen kurativ sektor er illustrert under.

Illustrasjonen viser at antall avtalebaserte årsverk har vært konstant i 20-årsperioden ordningen har vært i virksomhet.

Økningen i 1998 og 2000/2001 skyldes at det i 1998 ble gjort endringer i ordningen slik at alle med refusjonsrett fikk avtale (ca. 300 årsverk) og i 2000 fikk de med deltidsavtaler rett til utvidelse av tilskuddet til reelt utført årsverk opptil 36 timer i uken. Videre ble 90 årsverk tilknyttet helsevernetaten i Oslo medtatt i statistikken i år 2000. Dette ga en økning i antall årsverk samme og følgende år, fordi det tok tid for utøverne å få gjennomslag for sine krav om utvidelser. Tjenestevolumet er imidlertid uendret fordi disse utøvere allerede utførte det arbeidet de ved reformen fikk betalt for også i form av driftstilskudd.
Oppgangen i antall årsverk fra 1998 til 2001 er derfor ikke en reell økning, bare en formalisering av eksisterende tilbud.

Behov og tilbud
Behovet for kurativ fysioterapi er direkte relatert til antall utskrevne henvisninger. Med dagens organisering er det ingen relasjon mellom behovet og de styringsmekanismene som skal regulere kapasiteten. Når det gjelder leger og legespesialister, inkl. spesialister i klinisk psykologi, som også i 1984 var organisert på samme måte, er legene fra 2001 organisert slik at kapasiteten er behovsstyrt (fastlegeordningen), og for legespesialistenes del er det reformarbeid på gang med henblikk på en endret organisering. Fysioterapeutene er dermed den eneste gruppen som sitter igjen med ordningen som ble innført i 1984, og som har vist seg lite tilpasningsdyktig når det gjelder dekningen av behovet for kurativ behandling.

Det var en overvekt av returnerte skjemaer fra sentrale deler av landet, så resultatet er antakelig bedre enn virkeligheten.

HENSIKT
Hensikten med undersøkelsen var å kartlegge hvordan nåværende organisering av fysioterapitjenesten fungerer.

OVERSIKT – BEHOV FOR JUSTERING

Ut fra ovenstående gjennomgang kan følgende oversikt over hensiktsmessige mål og tiltak for fysioterapi i primærhelsetjenesten stilles opp:

Mål:
1. Kortere ventetid for behandling av akutte skader/sykdommer.
2. Økt kompetanse og standard innen det kurative behandlingstilbudet.
3. Redusere risikofaktorer for at arbeidstakere skal pådra seg muskel- skjelettplager.
4. Opprettholde og øke tilbudet til dagens prioriterte pasientgrupper.
5. Forsvarlige økonomiske rammer og styringsmuligheter.
6. Mer fleksibel utnyttelse av yrkesutøvernes resurser.

Tiltak
1. Økt kapasitet for behandling av personer med akutte sykdommer, belastningsskader og etter kirurgiske inngrep.
2. Økt innsats i primær og sekundær forebygging av muskelplager hos arbeidstakere.
3. Mulighet for oppbygging av kompetanse gjennom hele yrkeskarieren innen samme sektor og langsiktige rammebetingelser for privat sektor som sikrer investering i kompetanse og driftsmidler.
4. Mer forpliktende bestemmelser for kommunenes ansvar for sin del av helsetjenesten.
5. Deling av ansvaret for behandlingskapasiteten mellom stat og kommune slik at det organ som har ansvar for kapasiteten også opplever utgifter og ulemper ved manglende tiltak.
6. Unngå ”løyveordninger” som binder utøveren til en sektor – og begrenser kapasitet og fleksibilitet for tjenesten.
7. Stimuleringstiltak for etablering av tilbud i tynt befolkede områder.

OPPGAVEFORDELING OG OMORGANISERING
Et sentralt element for å oppnå de målene som er nevnt over er en omorganisering av fysioterapitjenesten. Det overordnede prinsippet må være at ansvaret for kapasitet må tillegges det organ som opplever ulempene av manglende kapasitet. Dette vil fremme en målrettet og behovsstyrt prioritering som også er økonomisk forsvarlig. Det fulle ansvaret for behandlingskapasiteten er i dagens situasjon hos kommunen.
PFF foreslår at ansvaret for fysioterapitjenesten deles mellom stat og kommuner etter følgende modell:

STATENS ANSVARSOMRÅDE
Staten bør ha ansvar for den delen av fysioterapitjenesten som behandler innbyggerne etter henvisning fra lege. Det vil være mest hensiktsmessig at oppgavene løses av næringsdrivende fysioterapeuter, da dette vil spare staten for utgifter til ervervelse, vedlikehold og administrasjon av behandlingsstedene. Følgende faglige oppgaver vil falle inn under denne kategorien:

Organisering
Statens ansvarsområde bør administreres av trygdeverket, som også administrerer utbetalingene av syke- og uføretrygd. Kapasiteten skal dekke behovet for behandling henvist av lege. Dette ivaretar prinsippet om at den som betaler for en tjeneste også er den instansen som ser resultatene av denne.
Oppgjørsordningen med yrkesutøverne bør være stykkpris pr. behandling for å sikre befolkningen lik tilgang til behandling.
Det bør ikke være ”løyveordninger” for utøverne i denne sektoren. Utøvere som fyller visse betingelser (nevnt under kompetanse) skal kunne etablere seg fritt.
Dette vil bidra til en mer fleksibel utnyttelse av yrkesutøvernes resurser på tvers av sektorene (stat / kommune), og at yrkesutøverne i perioder lettere kan erverve kompetanse innen andre sektorer (sykehus, forskning, kommunale institusjoner m.v.) uten å risikere miste muligheten til å komme tilbake til sitt tidligere praksissted.

Stimuleringstiltak i tynt befolkede områder
Det kan bli problematisk å etablere fysioterapitilbud i tynt befolkede områder dersom driften alene skal baseres på de inntektene næringsvirksomheten innbringer. Her mener PFF’s styre at det må settes inn spesielle stimuleringstiltak for å sikre befolkningen i slike områder et adekvat tilbud. Disse tiltakene bør styres av Staten som ut fra fastsatte normer skal bestemme i hvilke regioner det skal etableres et offentlig støttet fysioterapitilbud.
I slike regioner kan det for eksempel utbetales et regionalt tilskudd gradert etter antall innbyggere i regionen. Jo flere innbyggere, desto lavere tilskudd. Styret forestiller seg at det i en region med eksempelvis mindre enn 2000 innbyggere, innen en radius på 5 mil, skal tildeles et tilskudd på kr. 100 pr. innbygger under denne grensen. Tilskuddet tildeles etter utlysning til en utøver som fyller kriteriene for etablering, og som er best faglig skikket.. Det skal utbetales av Staten via trygdeetaten som også er kontrollorgan. Det skal bare kunne gis tilskudd til én virksomhet innen et slikt område for ikke å undergrave grunnlaget til etablert virksomhet. Tilskuddet skal kunne deles mellom flere utøvere ved samme arbeidssted. En annen mulighet er at kommunene i et slikt tilfelle bekoster etablering og vedlikehold av lokaler og utstyr, og så leier det ut til yrkesutøveren i den tiden denne måtte ha behov for det. Det regionale tilskudd/leieavtale skal sikre utøveren mot uforholdsmessig store driftsutgifter fordi praksisens kapasitet ikke kan utnyttes fullt ut grunnet det lave driftsgrunnlaget i befolkningen. Fysioterapeuter i en slik region kan eventuelt påta seg andre oppgaver privat eller i kommunen/fylket i den tiden som ikke kan utnyttes i behandlende virksomhet på instituttet.

Økonomisk styring
Befolkningen er i dag sikret rett til stønad ved fysioterapi i Folketrygdloven. Det er i hovedsak primærlegene og leger tilknyttet sykehus som henviser til fysioterapi. Henvisning gjøres der fysikalsk behandling er av vesentlig betydning for pasientens sykdom og funksjonsevne. Det er en høyst sannsynlig antakelse at rask behandlingsstart vil gi en reduksjon i antall langtidssykemeldte og uføretrygdede, samtidig som det vil føre til kortere sykdomsforløp og dermed kortere sykemeldinger. Dette vil gi en besparelse for trygdeetaten (staten). Med en slik modell vil årsakssammenhengen mellom behandlingskapasitet og kostnader bli mer synliggjort for den ansvarlige instansen.

Med dagens ”løyvesystem” reguleres statens utgifter til dels på grunn av begrenset tilgang til behandling hos fysioterapeut med driftsavtale, fordi det bare er disse som har rett til å utløse pasientens refusjon. Løyvesystemet fungerer som en sil i systemet, som bare slipper en del av de som er henvist til behandling igjennom og ikke alle får den oppfølgingen de har behov for. En slik måte å regulere utgiftene på er ikke hensiktsmessig eller rettferdig for befolkningen. Den reduserte tilgangen til behandling øker kostnadene til sykepenger og trygd. Det er blant annet derfor PFF foreslår en friere adgang til etablering.
Videre er det slik at driftstilskuddet binder store deler av behandlingskostnaden (ca. 40%) opp på en langsiktig måte, og utgiftene blir vanskeligere å styre. Midlene som går til dagens fasttilskudd kan i stedet kanaliseres til refusjonen, slik at egenandelen for fysioterapi kan holdes på et for brukeren rimelig nivå.
Med et ”stykkprissystem” og nevnte skjermningsordning kan Staten styre utgiftene ved endring av forholdet mellom refusjon og egenandel, samt endring av ”egenandelstaket”. Dette er tiltak som kan settes inn på relativt kort varsel av staten alene, og som vil ramme befolkningen på en rettferdig måte.
Videre vil ikke antall utøvere være bestemmende for de samlede kostnader slik tilfellet er i dag for kommunens andel av finansieringen (driftstilskuddet). Det er antall utskrevne henvisninger som alene vil bestemme utgiftene, siden det bare er behandling henvist fra lege som vil være refusjonsberettiget. Det er liten grunn til å anta at antall utskrevne henvisninger vil påvirkes av annet enn legens vurdering av behandlingsbehovet for den enkelte pasient.

Om egenandeler og skjerming
PFF’s styre mener at alle pasienter skal behandles likt når det gjelder betaling av egenandeler hos fysioterapeut. Det vil si bortfall av honorartakst – storforbrukere av fysioterapitjenester er likevel skjermet av egenandelstak 2.
Vi har i dag to skjermingsordninger for storforbrukere av fysioterapitjenester. PFF mener at det ikke er hensiktsmessig med to ordninger, og kan ikke se at det finnes noen rasjonell grunn til dette. Vi foreslår derfor at skjermingsordningene samordnes under det vanlige egenandelstaket (1) uansett hvilken type behandlingsbehov som skal dekkes, under forutsetning av at det foreligger legehenvisning. En slik ordning vil være lettere å forstå for brukerne, som i dag faktisk antar at dette er tilfellet. Det er heller ikke noen ”logisk” forklaring på, hvorfor en person, som har et stort behandlingsbehov, skal skjermes etter betaling av kr. 1850 i egenandel dersom behovet dekkes av lege eller legespesialist, og at det først oppstår behov skjerming etter betaling av ytterligere kr. 3500 (i alt opptil kr. 5350), dersom behandlingsbehovet i gjelder fysioterapi.

KOMMUNENE
Kommunenes ansvar for helsetjenesten bør omfatte organisering av generelle sykdomsforebyggende tiltak, og habilitering/rehabilitering av brukere innen kommunale institusjoner som helsestasjoner, barnehager, skoler, alders- og sykehjem og habiliterings- og rehabiliteringsinstitusjoner. Det bør være normer for størrelsen av kommunenes tilbud. Disse normene kan være basert på innbyggertall og befolkningssammensetning vektet ut fra spesifiserte parametere. Kommunenes tilbud bør videre ha et
omfang som muliggjør effektiv drift, og gir befolkningen det tilbudet som følger av sentrale føringer. Om nødvendig må flere kommuner samarbeide for å oppfylle en slik betingelse, eller kommuner må slå seg sammen. Et så viktig område som befolkningens helse bør være sikret via standardiserte normer slik tilfellet er for fastlegeordningen. Tilbudet bør finansieres via øremerkede tilskudd fra staten, for å sikre det mot nedbygging i tider med dårlig kommuneøkonomi.
Karakteren av kommunens fysioterapitjeneste tilsier at oppgavene i hovedsak best kan ivaretas av kommunalt ansatte fysioterapeuter som jobber med forebygging og behandling ved de nevnte institusjonene og på generell basis. Behandling av funksjonshemmede med et rehabiliteringspotensial som er i en overgangsfase mellom institusjon og hjem kan utføres i samarbeid mellom den kommunale tjenesten og statens ansvarsområde. I slike tilfeller vil det ofte være behov for en tverrfaglig intervensjon på grunnlag av en individuell rehabiliteringsplan.

UTØVERNE - Etableringsretten
PFF’s styre regner med at landets politikere vil ha vanskelig for å akseptere fri etableringsrett for fysioterapeuter, der eneste krav er norsk autorisasjon. Dette hovedsakelig av frykt for å miste kontrollen over kostnadene ved en slik ordning, men også at det vil være en viss fare for overetablering med den konsekvens at dette fører til for lav standard grunnet dårlig lønnsomhet. PFF’s styre mener at en friere adgang til etablering må følges opp av noe strengere krav til standard og faglig kompetanse enn de vi har i dag. PFF mener at den som vil drive et behandlingssted må inneha kompetanse til dette i stil med håndverkere som har en mester/svend ordning. Vi mener at institutteiere må ha kompetanse innen virksomhetsledelse omfattende bedriftsøkonomi, regnskapsføring, internkontroll og personalledelse, og en påbygging av grunnutdannelsens faglige nivå tilsvarende 60 studiepoeng innen klinisk relatert fysioterapi. Innehas ikke denne tilleggskompetansen kan utøveren være ansatt eller leietaker på et fysikalsk institutt. Det må naturligvis etableres overgangsordninger ved innføringen av en slik reform, som skal ivareta igangværende virksomhet.
PFF vil videre påpeke at det er viktig for utvikling av standard og kompetanse innen dette ansvarsområde at rammebetingelsene for privatpraktiserende fysioterapeuter er langsiktige. Vedlikehold av disse elementene blir dermed en lønnsom investering som vil sikre overføring av kompetanse og standard fra ”generasjon til generasjon”, og i større grad stimulere til nytenkning og utvikling av effektive behandlingsmetoder.

ARBEIDSGIVERNE
Arbeidsgiverne bør ha et eksakt definert ansvar for å forebygge yrkesskader og slitasjesykdommer hos de ansatte. Det bør også være en plikt til å medvirke til rehabilitering av arbeidstakere som har pådratt seg belastnings- eller yrkesskader. I den grad det er hensiktsmessig kan en slik medvirkning omfatte deltakelse i utarbeiding av en rehabiliteringsplan for den ansatte, og tilrettelegge for en gradvis tilbakeføring til normale eller reduserte/lettere arbeidsoppgaver der dette er mulig og ønskelig. Et slikt rehabiliteringsopplegg bør komme i stand ved et samarbeid mellom arbeidsgiveren eventuelt ved bedriftshelsetjenesten, arbeidstakers lege, fysioterapeut og trygdekontoret.
De økonomiske konsekvenser for arbeidsgiverne ved sykemelding/rehabilitering av arbeidstakere grunnet belastningsskader/sykdommer bør være av et slikt omfang at de vil være et insitament til at arbeidsgiver ser en fordel ved en begrensning av disse gjennom tilrettelegging og organisering av arbeidsplasser og –oppgaver, som forebygger at slike skader oppstår. Prosjektet ”Inkluderende arbeidsliv” er et viktig bidrag i denne sammenhengen.

FORDELER MED DEN FORESLÅTTE ORDNINGEN
- Reduserte utgifter for kommunene (administrasjon, driftstilskudd).
- Statens kostnader kan holdes under kontroll ved justeringer av forholdet mellom egenandel, refusjon og egenandelstakets størrelse.
- Bedre og mer rettferdig tilgang til tjenesten for befolkningen.
- Bedre tilrettelegging for iverksetting av behandling i tidlig sykdomsfase.
- Konkurranse blant fysioterapeutene vil øke standarden på behandlingstilbudet.
- Bedre arbeidsforhold for fysioterapeutene – mer stimulans til høy standard (faglig, lokaler og utstyr). Mer fleksible arbeidsforhold uten ”binding” til et driftstilskudd.
- Mer fleksibelt tilbud til befolkningen fordi tilbudet vil være uavhengig av kommunal økonomi som til nå har vært en betydelig hemmende faktor for å få ventetiden ned på et akseptabelt nivå.
- ”Handel” med driftstilskudd vil ikke lenger være et element ved etableringer og overdragelser.
- Lik tilgang til arbeid innen privat sektor for alle autoriserte fysioterapeuter vil eliminere den rigiditet driftstilskuddsordningen medfører og hindre ”forgubbing” i sektoren.

2003/26 Deres ref.: 200205547- 4/KKI
Vår ref.: M5/553.0
Saksbeh.: Dato: 28. februar 2003

Høringsuttalelse - Forslag til finansiering av spesialhelsetjenesten Utdrag, side 8:

Angående privatpraktiserende spesialister
Videre vil Konkurransetilsynet knytte noen kommentarer rundt ordningen med driftstilskudd til privatpraktiserende spesialister.
Privatpraktiserende spesialisters inntekter kommer generelt i tre former: driftstilskudd fra helseforetak eller regionale helseforetak, refusjoner fra Folketrygden og egenbetaling fra pasienter. Private spesialister som har driftsavtale med et helseforetak eller regionalt helseforetak har inntekter i alle tre former, mens de som ikke har slik avtale, normalt må hente hele inntekten fra pasientenes egenbetaling. Ordningen med at refusjon er betinget av driftstilskudd kan virke som en ”rasjoneringsmekanisme” på antall privatpraktiserende i helsevesenet. Ordningen representerer et etableringshinder, da det er vanskelig for nyetablert helsepersonell uten driftstilskudd å skaffe seg en kundemasse i konkurranse med helsepersonell som er omfattet av tilskuddsordningen. Konkurransen mellom refusjonsberettiget og ikke refusjonsberettiget helsepersonell kan styrkes ved å gjøre etablering lettere. Forsterket konkurranse forutsetter at fordelingen av tilskudd og refusjon gjøres så generell som mulig, gitt at faglige kriterier er oppfylt. En reguleringsendring i retning av forsterket konkurranse bør bidra til at helsepersonell får refusjon der hvor de faktisk avhjelper kapasitetsproblemer. Dette kan gjennomføres ved at pengene i større grad følger pasientene. De offentlige subsidiene vil ved en slik reguleringsendring bli fordelt på flere aktører og på denne måten redusere etableringshindringene i dette markedet. En direkte konsekvens vil være forsterket konkurranse og således mer effektiv ressursutnyttelse.
Utover dette har Konkurransetilsynet ingen merknader til høringen.

Forskrift om rett til refusjon for leger, spesialister i klinisk psykologi og fysioterapeuter.

Delvis vikariater og nedtrapping av praksis ved alder/helse er meget vanskelige å få til i praksis med reglene i denne forskriften. Reglene om vikariater håndheves meget strengt av trygdeetaten.

FOR 1998-06-18 nr 590: Forskrift om rett til trygderefusjon for leger, spesialister i klinisk psykologi og fysioterapeuter.
________________________________________
.
DATO: FOR-1998-06-18-590
DEPARTEMENT: HD (Helsedepartementet)
AVD/DIR: Helseavd.
PUBLISERT: I 1998 724 (Merknader)
IKRAFTTREDELSE: 1998-07-01
SIST-ENDRET: FOR-2001-12-17-1463 fra 2002-01-01
ENDRER: FOR-1996-09-27-919
GJELDER FOR: Norge
HJEMMEL: LOV-1997-02-28-19-§5-4, LOV-1997-02-28-19-§5-7, LOV-1997-02-28-19-§5-8

________________________________________
Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 18. juni 1998 med hjemmel i lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd § 5-4 fjerde ledd, § 5-7 femte ledd og § 5-8 femte ledd. Endret 18 jan 1999 nr. 135, 25 mai 2001 nr. 541, merknader ajourført 4 okt 2001 iht. brev fra SHD av 28 sept 2001, 17 des 2001 nr. 1463, 1 sep 2003 nr. 1111.

Kap. I. Om rett til trygderefusjon
§ 1. Folketrygden yter stønad for undersøkelse og behandling hos lege, spesialist i klinisk psykologi og fysioterapeut i følgende tilfeller:

§ 2. Folketrygden yter i en overgangsperiode stønad for undersøkelse og behandling hos lege, spesialist i klinisk psykologi og fysioterapeut som har hatt rett til trygderefusjon etter 1. januar 1993, og som har opprettholdt retten fram til forskriftens ikrafttredelse:

§ 4. Yrkesutøver som nevnt i § 1 pkt. 1 opprettholder rett til trygderefusjon ved opphør av fastlegeavtale eller driftsavtale med kommunen eller fylkeskommunen såfremt de vil falle inn under bestemmelsen i § 2.

§ 5. Lege, spesialist i klinisk psykologi og fysioterapeut som nevnt i § 2 opprettholder rett til trygderefusjon i inntil 1 år ved midlertidig avbrudd i praksis som skyldes sykdom, fødsel/adopsjon og kortvarig videreutdanning.

§ 6. Rett til trygderefusjon gis til den som tjenestegjør/vikarierer for lege, spesialist i klinisk psykologi eller fysioterapeut som nevnt i § 1 nr. 1 og § 2. For vikar for yrkesutøver som nevnt i § 2 må følgende vilkår være oppfylt:

Kap. II. Søknad, klage
§ 7. Trygdekontoret avgjør om den enkelte lege, spesialist i klinisk psykologi og fysioterapeut fyller vilkårene for trygderefusjon, jf. kap. I. I tvilstilfeller fattes avgjørelsen på grunnlag av uttalelse fylkesmannen. Om det foreligger tvil om vilkårene er oppfylt, må vedkommende selv legge fram nødvendig dokumentasjon.

Fra samme tidspunkt oppheves forskrift av 27. september 1996 nr. 919 om rett til trygderefusjon for leger, spesialister i klinisk psykologi og fysioterapeuter.

Merknader
Merknadene er ajourført i henhold til endringsforskrift av 25. mai 2001 nr. 541 som trådte i kraft 1. juni 2001, jf. brev fra Sosial- og helsedepartementet av 28. september 2001.

--------------------------------------------------------------------------------

Rekordmange beholder kontakten med arbeidsplassen
Sykefraværet øker mindre enn året før

140 000 arbeidstakere, det høyeste antall noen gang, brukte i fjor muligheten til å opprettholde kontakten med arbeidsplassen i sykmeldingsperioden. I løpet av de siste seks årene har 630 000 arbeidstakere brukt ordningene aktiv sykmelding og delvis sykmelding.

Samlet sett økte antallet med 7,5 prosent. - Den økte bruken av ordningene er svært gledelig. Vi vet at kontakt med arbeidsplassen er svært viktig for å unngå varig utstøting fra arbeidslivet, personlig oppfølging virker positivt, sier trygdedirektør Arild Sundberg som understreker at også de som bruker aktiv sykmelding deltar i bedriftenes produksjon og dermed bidrar med verdiskapingen.

- Det nasjonale krafttaket for et mer inkluderende arbeidsliv som nå er i gang, vil trolig medføre at enda flere bruker aktiv sykmelding. Allerede fra første sykmeldingsdag kan arbeidstakere i de virksomheter som inngår avtaler om å være IA (inkluderende arbeidslivs)-bedrift begynne med aktiv sykmelding. Tiltaket blir enklere, lettere og raskere å bruke, sier Sundberg.

Enklere og raskere å bruke
- Det nasjonale krafttaket for et mer inkluderende arbeidsliv som nå er satt i gang, vil trolig medføre at enda flere bruker aktiv sykmelding. Allerede fra første sykmeldingsdag kan arbeidstakere i de virksomhetene som inngår avtaler om å være IA (inkluderende arbeidslivs)- bedrift begynne med aktiv sykmelding. Tiltaket blir enklere og raskere å bruke, sier Sundberg.

36 600 brukte aktiv sykmelding
Det har aldri tidligere vært så mange brukere av ordningene aktiv og gradert sykmelding: 26,5 prosent av de sykmeldte, 140 000 sykmeldte arbeidstakere, brukte i fjor muligheten til delvis arbeid og delvis sykmelding. Størst økning,18 prosent, har det vært i bruken av aktiv sykmelding.

Sykefraværet øker - men mindre enn tidligere
Folketrygden betalte for 3,7 prosent flere sykefraværsdager i 2001 enn i 2000. Året før var økningen 12,0 prosent. Sykefraværet sank fra 1990 frem til 1994. Fra 1995 har det økt. I fjor så det ut til at veksten ville flate ut etter 2. kvartal, men den tiltok igjen i siste halvdel av året.

- Det høye sykefraværet må ses i sammenheng med at vi har høy sysselsetting, noe som medfører bred deltakelse i arbeidslivet for alle aldersgrupper - også for folk med helseproblemer, sier trygdedirektør Arild Sundberg. - Utviklingen viser med all tydelighet at det nå må gjøres et krafttak for å snu utviklingen. Veksten i sykefraværet understreker viktigheten av å satse på et inkluderende arbeidsliv.

Inkluderende arbeidsliv gir muligheter
Over hele landet har trygdeetaten nå opprettet arbeidslivssentra, der private og offentlige virksomheter kan inngå avtale om å bli en Inkluderende arbeidslivsbedrift, med de muligheter dette medfører. De viktigste aktørene for å få et mer inkluderende arbeidsliv, er arbeidsgivere og tilsatte. Vi kan bidra med råd og tiltak tilpasset den enkelte, understreker Sundberg.

Hovedtallene viser følgende:
- Antall fraværsdager betalt av folketrygden var 27,2 millioner dager i 2001, mot 26,2 millioner dager i 2000, herunder 16,3 millioner dager for kvinner og 10,8 millioner dager for menn.
- Forskjellen mellom menn og kvinner kan i noen utstrekning forklares ved å se på betydningen av svangerskapsrelaterte sykdommer. En studie viser at for kvinner mellom 20-34 år utgjør svangerskapsdiagnosen 67 prosent av forskjellen i sykefravær mellom kvinner og menn.
- Antall dager som trygden betalte sykepenger for til arbeidstakere økte med 3,7 prosent fra 2000 til 2001
- De samlede utgiftene til sykepenger fra folketrygden var på 23,7 milliarder kroner, en økning på 8,8 prosent fra året før. Fra 1999 til 2000 var økningen 15,8 prosent. Sykepenger til arbeidstakere utgjør drøyt 93,8 prosent av utbetalingene.
- Gjennomsnittlig stønadsperiode økte fra 51,9 dager i 2000 til 52,2 dager i 2001. Det er liten forskjell i stønadsperiodens lengde mellom kvinner og menn; kvinner = 52,2 dager, menn = 52,3 dager.
- Veksten i sykefraværet er - relativt sett - sterkest blant personer i alderen 30 - 39 år.
- I år 2001 benyttet 139 487 sykmeldte arbeidstakere seg av tiltakene aktiv sykmelding og gradert sykmelding, en økning på 7,5 prosent fra året i forveien.
- 102 906 av de sykemeldte hadde gradert sykemelding mens 36 581 personer var på aktiv sykmelding.
- Muskel-skjelett lidelser var den hyppigste årsakene til sykefravær i år 2001; 48,8 prosent av alle diagnoser var en muskel-skjelett diagnose. Psykiske diagnoser økte med 3,5 prosentpoeng fra 2000 til 2001, fra 15,3 til 18,8 prosent. Totalt sto disse diagnosene for 67,6 prosent av årsakene til sykefravær. _____________________________________________________________________________

Seksjonssjef Ole Alexander Oppdalshei, tlf. 22 92 78 00
Kontorsjef Grethe Michaelsen (statistikk), tlf. 22 92 72 96

Særlig sentralt
Sentralt
Mindre sentralt
Minst sentralt
Landsgjennomsnitt

Særlig sentralt
Sentralt
Mindre sentralt
Minst sentralt
Landsgjennomsnitt