Av generalsekretær Henning Jensen
Manuellterapeuter har den siste tiden diskutert hensiktsmessigheten ved en kollektiv utmelding av NFF, med det formål å få bedre styring med egen fagpolitikk. Situasjonen i dag er til forveksling lik situasjonen i 1983, da driftstilskuddsordningen ble innført. Så å si alle privatpraktiserende fysioterapeuter var den gangen uenig i de tiltak som ble gjort av NFF, og tok konsekvens av dette. Mange meldte seg ut, og mange valgte å forbli innen forbundets rekker, med den intensjon å endre forholdene innenfra. Et overordnet mål for begge de to gruppene var, at privatpraktiserende fysioterapeuter skulle ha bedre styring med sin egen fagpolitikk, slik at man i fremtiden kunne hindre at det ble tatt beslutninger sentralt i NFF hen over hodet på gruppen av privatpraktiserende.
Det er 21 år siden privatpraktiserende fysioterapeuter sto ved denne skilleveien, og det kan være på sin plass med en evaluering. Hvilken av de to strategiene har gitt best uttelling, og kan man i det hele tatt måle noen endring av forholdene.
I lys av NFF’s håndtering av “manuellterapeut-saken” må det konstateres at ingen av de tiltakene privatpraktiserende fysioterapeuter har gjort for å få kontroll over egen fagpolitikk har ført frem. Objektivt sett har det skjedd lite i NFF’s organisasjonsstruktur i retning av at de forskjellige sektorene innen forbundet skal ha “selvråderett”. Jeg tenker her først og fremst på sektorene som kan betegnes næringsdrivende og lønnstakere. Næringsdrivende fysioterapeuter som valgte å gå ut av NFF i 1984 eller senere for å fremtvinge en endring utefra har ikke lyktes, og de som valgte å påvirke innenfra har heller ikke lyktes. Det som er oppnådd er kosmetiske krumspring for å gi næringsdrivende fysioterapeuter inntrykk av at ting går den rette veien.
Det at næringsdrivende fysioterapeuter ønsker endringer indikerer at det er denne sektoren som har minst innflytelse i NFF. Denne gruppen er underrepresentert i ledelsen og på landsmøtene, og blir derfor taperen i kampen om å få igjennom sin fagpolitikk, og å få tilstrekkelig tilgang til felles resurser. Det må konstateres, at det på tross av iherdig jobbing både utenfor og innenfor NFF, ikke har lyktes næringsdrivende fysioterapeuter å få til en målrettet og effektiv organisasjon til å føre frem sin fagpolitikk. Det kan dermed også slås fast at organisasjonsstrukturen i NFF er for rigid og konservativ til å kunne tilpasse seg en vesentlig del av det formålet den skal tjene.
Ledelsen i NFF sitter i skrivende stund å skjelver for at manuellterapeutene skal melde seg ut “en mass”, og forsøker å holde gruppen på plass med dystre senarier om konsekvensene av utmelding. Det uttrykkes også stor bekymring for at en splittelse vil svekke “fysioterapien” og fagre ord om samhold, enhet og dermed følgende styrke runger hult fra høyeste hold.
PFF har i 21 år vært et alternativ for næringsdrivende fysioterapeuter.
PFF’s strategi er at privat sektor skal ha styring i egen saker, og at
gruppen av lønnstakere selvfølgelig skal ha det samme i sin sektor.
PFF er ikke imot at både næringsdrivende og ansatte fysioterapeuter
skal være i samme forbund for å utnytte mulige synergieffekter,
men for å ha effektiv fagpolitisk handlekraft må de to sektorene
ha hver sin suverene beslutningsprosess.
PFF har gjort flere nytteløse forsøk på å påvirke
NFF til å endre organisasjonsstrukturen i denne retningen, slik at næringsdrivende
fysioterapeuter skulle kunne være trygge som medlemmer. Disse forsøkene
har til nå ikke lyktes, og dette tolkes som at de fordelene det ville
medføre for NFF å øke medlemstallet med ca. 600, ikke veies
opp av at maktposisjoner blir oppmyket.
Etter de forsøkene som har blitt gjort fra forskjellig hold for å
få til sektorvis “selvråderett” i NFF, sitter jeg igjen
med den klare overbevisningen at endringer ikke vil komme innenfra, men må
tvinges frem utenfra av næringsdrivende fysioterapeuter som også
har som alternativ at de kan stå alene, og likevel ha bedre ivaretakelse
av sine interesser enn de har innen NFF’s rigide og konservative organisasjonsstruktur.
Dette er derfor en oppfordring til alle næringsdrivende fysioterapeuter
om å vise handlekraft og vilje til å vinne kontroll over egen fagpolitikk.
Veien til dette målet må for noen nødvendigvis gå via
utmelding av NFF og en periode med to jevnbyrdige forbund slik at næringsdrivende
fysioterapeuter kan forhandle med styrke overfor sektoren med ansatte om dannelse
av et nytt felles forbund for fysioterapeuter.