NFF synes allerede å ha resignert i forsøket på å unngå nærmest katastrofale endringer i rammebetingelsene for privatpraktiserende fysioterapeuter. Jeg leser at Roar Høydal (leder Privat Råd) uttaler til ”Fysioterapeuten”:
”- NFF har nå en stor kommunikasjonsutfordring, internt til medlemmene og eksternt til politikerne. En del medlemmer vil helt klart spørre hvorfor ikke NFF jobbet for en ordning der ”trygderefusjonen følger pasienten”. Rapporten viser at det overhodet ikke er et aktuelt tema for myndighetene, sier han.”
Høydal mener åpenbart at det er NFF sin oppgave å få medlemmene til å akseptere den nye ordningen nærmest uansett hvor dårlig den blir. Dette er helt misforstått fagpolitikk. NFF sin oppgave er å sende et klart og tydelig signal til motparten i denne saken om at de ordningene som er skissert ikke kan gjennomføres fordi utøverne ikke aksepterer dem. Blir det likevel gjennomført blir det uten medvirkning av en eneste organisert fysioterapeut!

Jeg ser også at lederen av PFG Britt Strømme, kommer med uttalelser som svekker muligheten til et brukbart utfall av denne saken. Jeg siterer igjen fra ”Fysioterapeuten”:
”Når det gjelder problemstillingen ”trygderefusjonen skal følge pasienten”, peker også Strømme på at det er et uaktuelt tema, i alle fall for denne regjeringen. - Uansett politisk farge må myndighetene ha kontroll på utgiftene til helsetjenester, for eksempel gjennom en øvre grense på refusjonene. ….. Fysioterapeuter som tror at de skal kunne operere i et helt fritt marked uten begrensinger, bør kanskje finne seg noe annet å gjøre, sier Strømme.”
Her er Strømme på motpartens side. Hun gir opp egne krav som straks tilpasses motpartens politikk og prøver ikke engang å finne brukbare argumenter. I stedet gjøres et forsøk på å overbevise egne medlemmer om at situasjonen er håpløs, og at det er best å gi opp allerede nå. Dette er resignasjon og devaluering av NFF sin posisjon i forhandlingene.
Har Strømme tenkt på at en begrensning av refusjonen må foretas i forhold til den som har krav på den (nemlig pasienten), og ikke i forhold til den fysioterapeuten som tilfeldigvis utløser den? Dette kan enkelt gjøres ved å sette tak på antall behandlinger til den enkelte pasient, noe som tidligere har vært praktisert av trygden. På denne måten kunne pasienten evt. ha valgt selv å betale den manglende refusjonen uansett hvilken skjermingsordning vedkommende måtte falle under. Dersom Staten da skulle synes synd på enkelte pasientgrupper og velge å skjerme dem likevel, skal ikke dette være noe pasientens fysioterapeut skal betale, slik Strømme antyder ved å foreslå en løsning der det settes tak på refusjonsuttak for fysioterapeutene. Skjerp dere!!

NFF tatt som gissel
Med det mandatet arbeidsgruppen hadde var det klart allerede før arbeidet tok til, at dette ville bli uakseptabelt for utøverne. I stedet for å si tydelig fra ved å nekte deltakelse i arbeidsgruppen, har NFF deltatt og blitt tatt som ”gissel” av Staten. NFF’s deltakelse har legitimert resultatet – og nå ser NFF det som sin oppgave å ”stagge” medlemmene ved å prøve å overbevise dem om at ”dette kunne blitt langt verre”. NFF blir på denne måten en hjelper ved innføringen av endringer ingen av medlemmene ønsker, og et gissel for Staten. Man kan nesten mistenke at dette er bevisst fra ledelsen i NFF, hvis ikke avslører det manglende innsikt og kompetanse.