Det som forhindrer oss i å rekke helt opp til stjernene, er at vi ennå ikke er mange nok medlemmer. Så enkelt, men samtidig så vanskelig…

Knut Andersen - Redaktør

Kirurgi best ved symptomatisk degenerativ rygglidelse

Tekst Hilde Stette

Selv om både kirurgisk og konservativ behandling gir symptombedring ved spondylolistese og spinalstenose, viser studier at det er kirurgisk behandling som gir best funksjon og minst smerter.

Degenerativ spondylolistese med spinalstenose er vanligvis asymptomatisk, men kan gi ryggsmerter og nevrogen claudicatio. Valg av behandling er kontroversielt.
I en blandet randomiseringsog observasjonsstudie ble 600 pasienter inkludert. Begge studiesettene sammenliknet kirurgi (laminektomi med eller uten fusjon) med konservativ behandling. Pasientene hadde symptomer av minst 12 ukers varighet, og bildeverifisert diagnose. Resultatene ble sammenliknet i fem intervaller over to år.

KOLS kan og bør oppdages tidligere

Tekst: In gvild Amble Eriksen

Spesialist i allmennmedisin Svein Høgh Henriksen ved Langbølgen legesenter i Oslo mener flere pasienter med KOLS kunne vært oppdaget på et tidlig stadium.

Ifølge allmennspesialisten vet norske leger for lite om hvordan man bruker en lungefunksjonstester – noe som gjør at sykdommen oppdages for sent og at mange pasienter lider unødig. Også lungespesialist ved Glitreklinikken, Olav Kåre Refvem, mener det er stort behov for opplæring av allmennleger i å lese og tolke resultatene på lungefunksjonstesteren.
Han mener legene ikke er flinke nok til å stille diagnosen ut fra hva apparatene viser. Han mener riktig bruk av apparatene på røykere og
de som jobber i støvfylte miljøer kan hindre alvorlig utvikling av KOLS.

Hjerterehabilitering i 4x4

Wisløffs forskning har dannet grunnlaget for hvordan blant andre Hjerterehabiliteringen ved Ålesund sykehus jobber. Fysioterapeut Ingrid Granøien har gjennom flere år bygget seg opp erfaring på området, og er ikke i tvil om at forskerne ved NTNU i Trondheim har funnet frem til en effektiv oppskrift.

Tekst og foto Hilde Stette

Hver eneste treningsøkt Ingrid Granøien og hennes kollegaer gjennomfører for sine hjertepasienter er basert på Wisløffs
forskning om 4x4 minutters intervaller, optimalt sett på ca. 90 prosent av
maxpuls. Resultatet er ikke til å ta feil av. Treningen foregår i gruppetrening i sal, basert på 4x4 intervaller med opp i 90 prosent av maksimalpuls på toppene.
Erfaringene har bekreftet at det er svært effektivt at internisiteten som står i hovedfokus.

Intervalltrening 4x4 gir best treningseffekt

Det er ikke bare toppidrettsutøvere som ønsker maksimal effekt ut av en treningsøkt. De aller fleste ønsker å se treningsresultater raskest mulig. Ulrik Wisløff ved NTNU i Trondheim er en av de ledende forskerne i Norge på dette feltet. Hans konklusjon er at intervalltrening er mest effektivt.

Tekst og foto Hilde Stette

Wisløff har forsket på hilken type trening som gir best effekt- både for mosjonister, toppidrettsutøvere og hjertepasienter. Uansett utgangspunkt mener han nå å kunne bevise at intervalltrening er best.
Raskt i form med 4x4
Med 4x4 intervaller menes en innsatsperiode på fire minutter, deretter tre minutter med lavere intensitet, før man girer opp igjen til en ny innsatsperiode. Totalt tar en slik økt fra 35- 45 minutter , dette inkludert oppvarming og nedkjøring, noe som skal være tilfredsstillende for å maximere treningseffekten. Wisløff anbefaler å sette igang med 4x4- intervalltrening også hvis man er helt utrenet, fordi dette er mest effektivt når man skal bygge opp formen. Man kommer raskt i form, og får de fleste
gevinstene som tradisjonell langkjøring gir. Skal man trene seg opp til et langdistanseløp, bør man selvfølgelig også gjennom langturene. Man skal likevel ikke trene intervalltrening hver dag, da vil den fysiske og psykiske slitasjen bli for stor. Wisløff mener likevel at 4x4 intervaller ikke er så intenst som mange vil ha det til.

Ny konsensus om diagnostikk og behandling av Bekterevs sykdom

Tekst: Hilde Stette

Nye behandlingsalternativer har de siste årene endret betingelsene for behandling av pasienter med Bekhterevs sykdom.
Dette var bakgrunnen for at forskere fra ti land, inkludert Norge, utarbeidet nye anbefalinger for diagnostisering og behandling av sykdommen. Dokumentasjon ble innhentet ved litteratursøk. Resultatet av samarbeidet viste et begrenset belegg for de fleste av de eksisterende anbefalingene, men det ble lagt vekt på at disse anbefalingene fortsatt har stor oppslutning blant ekspertene til tross for at de ikke kan dokumenteres.
Persisterende ryggsmerter som bedres ved aktivitet hos personer under 40 år, HLA-B27:vevstype, effekt av ikkesteroide
antiflammatoriske legemidler (NSAID), perifer artritt, morgenstivhet og høye nivåer av akuttfasereaktanter i serum er viktige faktorer i diagnostiseringen. MR av iliosakralledd er viktig for tidlig diagnostikk, men patologiske funn må verifiseres med røntgenundersøkelse. Pasienter bør følges over tid med måling av inflammasjonsgrad, smerte og funksjon.
NSAID- preparater og intraarticulære kortikoststeroidinjeksjoner er førstevalg for behandling av entesitt. NSAID-preparate,
inkludert COX-2-hemmere, anbefales brukt ved behov. Pasienter med Bekhterevs bør videre oppfordres til trening/
fysioterapi tilpasset sykdomsgrad og individuelle behov.

Kilde: Hanne Dagfinnrud, Marte Schrumpf Heiberg, Gunnstein Bakland, Johan Skamsvoll, Tore Kristian Kvien
www.Tidsskriftet.no, utg. 1- 2008 - Tidsskr Nor Lægeforen 2007; 127: 3209-12

Artrose – en mangeartet sykdom

–Vi utvikler alle artrose før eller siden hvis vi bare lever lenge nok. Det er en naturlig del av det å bli eldre. Men det er lite sammenheng mellom hva man har drevet med i livet og hvor mye plager man får med eller av dette. Derfor er begrepet slitasjegikt misvisende.
Begrepet påvirker også pasientene slik at de tror at de må spare det leddet eller de leddene som er affisert, sier revmatolog og avdelingsleder Kjell Haaland ved Revmatologisk avdeling, Førde Sentralsykehus.

Mens noen utvikler artrose før de er 40, vil mange ikke oppleve stive og vonde ledd før de har passert 70 og vel så det. Og noen er så heldige at de aldri opplever symptomer på artrose. Hvorfor det er slik har verken Kjell Haaland eller det internasjonale revmatiske fagmiljøet funnet svaret på.
- Artrose er ikke en ensartet tilstand, og artrose har ulike årsaker avhengig
av hvilke ledd som er rammet. I noen tilfeller er det en arvelig faktor som

Kjell Haaland.

ligger til grunn – spesielt ved fingerartrose. Når det gjelder vektbærende ledd, som hofte og kne, vet vi at overvekt disponerer for utvikling av artrose. Tidligere skader i og rundt ledd øker også sjansen for å utvikle artrose i det aktuelle leddet, og det samme gjør medfødte skader som for eksempel hoftedysplasi og andre leddsykdommer. Likevel er det i de aller fleste artrosetilfellene vanskelig å finne spesielle disponerende faktorer. Brusken trenger næring Artrose er først og fremst en sykdom i brusken, men også det subkondrale benvevet affiseres – i motsetning til leddgikt som primært angriper leddhinnen/
synovialhinnen. Senere forskning viser imidlertid at artrose involverer hele leddet; kapsel, ligamenter, synovialhinne og tilhørende muskulatur. - I brusken har vi bruskceller som stadig skifter ut og fornyer gammel brusk. Disse cellene trenger næring for å kunne fungere best mulig. I brusken finnes ingen blodårer som kan tilføre næring, derfor må denne næringen
komme fra leddvæsken. Når leddet er i bruk presses leddvæske inn i og ut av brusken, og tilfører brusken mer næring,
forklarer overlegen. Han mener det finnes en grense for for mye leddene kan og skal belastes, men at dette begrenser seg selv på grunn av smerter. Imidlertid er opphavet til slike smerter noe uklart i og med at det ikke finnes smerte-reseptorer i brusken.
- De vanligste leddet å utvikle artrose i er de ytre fingerleddene og i tommelfingerens grunnledd. Kvinner er i overvekt i denne pasientgruppen, og lidelsen kan starte før man blir 40 år. Denne artrosetypen har sannsynligvis en sterk genetisk faktor i og med at vi ofte finner samme lidelse hos mor og bestemor som hos pasienten.

Artroseklinikken

- Vi skal til enhver tid ha oversikt over det som er dokumentert – årsaker, behandling, medisinering og effekt. Pasientene kommer til konsultasjon – enten for å få stilt en diagnose eller for å få anbefalt et behandlingsløp. På Artroseklinikken møtes de av et tverrfaglig team som vurderer tilstanden og sørger for nødvendige henvisninger, forteller fysioterapeut Rikke Helene Moe ved Artroseklinikken.

Tekst og foto: Ingvild Amble Eriksen

Artroseklinikken ble etablert i 2003 som en enhet under Revmatisk avdeling ved Diakonhjemmet Sykehus. Tidéen til tiltaket kom fra professor i revmatologi, Tore Kristian Kvien, som engasjerte Rikke Helene Moe til å opprette den.
Hun har satt sammen et tverrfaglig miljø som består av evmatologer, ernæringsfysiologer, farmasøyter, ortopeder, sykepleiere, helsesekretærer, ergoterapeuter og fysioterapeuter. Avhengig

RikkeHeleneMoe

av problemstilling settes det for hver pasient sammen et team som stiller diagnose, gir annenhånds mening om tilstanden, sjekker ekstiserende behandlingstilbud og/eller legger en plan for videre behandling. - I hovedsak kommer pasientene hit etter å ha blitt henvist fra fastlegen eller andre sykehusavdelinger. De kan være udiagnostisert, allerede ha fått en diagnose og ønsker en vurdering til – en second opinion – eller de trenger mer spesifikke råd enn det fastlegen kan gi. Her stiller vi diagnoser og gir råd om individuelle tilpasninger av behandlingsopplegg. Og vi henviser pasientene videre i behandlingsapparatet og tilbakefører dem til primærlegen.

Artroseklinikken tar i hovedsak pasienter inn til én konsultasjon. Det kommer pasienter fra hele landet, men de fleste er fra Østlandsområdet. I noen tilfeller følges pasientene opp med gjentatte konsultasjoner før de tilbakeføres til fastlege og lokal revmatolog.

Artrosens år 2008:

Krysser fingrene for reddende forskning

Carl Johan Pettersen (36) har kronisk betennelse i knærne og vet godt at han er i risikosonen for å utvikle gonartrose i ung alder. Han håper selvfølgelig at forskningen skal komme artrosen i forkjøpet.

Tekst og foto Hilde Stette

Carl Johan Pettersen var tidligere aktiv håndballspiller på høyt nivå. I mange år satset han seriøst på håndballkarrieren med daglige treningsøkter, og kamper hver helg. Han var fysisk sterk og var aldri plaget av smerter i knærne eller andre ledd forøvrig. Under oppkjøring frem mot sesongen, sommeren 1990, fikk han bilateral slimposebetennelse. Han fikk fysikalsk
behandling en periode, og klarsignal om at han etterhvert kunne sette igang
med håndballen igjen. Det tok ikke lang tid før smertene kom tilbake, i sterkere grad enn tidligere. Pettersen ble tvunget til å legge håndballen bort for en periode. Denne perioden knasket han smertestillende og drev med alternativ trening frem mot operasjonen ved Rosenborgklinikken året etter.

CarlJohanPettersen

Han hadde vondt døgnet rundt. Ortopeden ved klinikken fant ut at han hadde kronisk betennelse i senefestet til patellasenene.
De åpnet opp og skrapet bort betent og gult vev. Etter åtte uker med ekstendert kne, startet han sakte men sikkert opptrening med fysioterapi og svømming. Samme prosedyre fulgte med det andre beinet, og det ble lange uker i stillhet for en stakkar som var vant til å trene hele tiden. Beskjeden fra legene var dyster: «Glem håndballen. Går operasjonen
bra, er et normalt liv det beste du kan oppnå».

Artrosens år

Norsk Revmatikerforbund (NRF) har erklært 2008 for artrosens år. Dette innebærer at året vil preges av informasjon og opplysning om en sykdom som er langt mer utbredt blant befolkningen enn de fleste er klar over. Målet for den ett år lange, sammensatte kampanjen er at alle skal vite hva artrose er når vi går inn i 2009.

Tekst: In gvild Amble Eriksen

Ifølge NRF er det gamle begrepet slitasjegikt tynnslitt og bringer med seg mange gale assosiasjoner. Artrose er ikke nødvendigvis forårsaket av slitasje – svært mange av artrosepasientene har fått sykdommen fordi de er inaktive. - Slitasjegikt-begrepet gjør at folk flest ser for seg artrosepasientene som damer på over 70 år. Men artrose er langt mer – det rammer enkelte allerede i 30-års alderen. Det er mange årsaker til at man utvikler artrose, men det er også veldig mye vi ennå ikke vet om sykdommen.
I løpet av noen år håper vi å ha noen flere svar – det jobbes meget bra med forskning på artrose for tiden, sier Jack Skrolsvik, generalsekretær i NRF.

Uidentifiserte årsaker
Artrose ser ut til å kunne utvikle seg på grunn av både over- og underbelastning. Hvorfor vet man ikke. Men fagmiljøet har gjennom intens og konstruktiv jobbing de siste ti-årene funnet frem til forebyggende tiltak og behandling som har en viss effekt. Riktig trening med riktige øvelser og et riktig kosthold ser ut til å være avgjørende. Å legge om til et sunere kosthold er spesielt viktig for overvektige artrosepasienter. På medisinsiden er det foreløpig lite å hente for artrosepasientene. Smertestillende og betennelsesdempende medikamenter er så langt det beste man har å tilby, og disse medisinene har kun symptombehandlende effekt. I
tillegg har slike medisiner den senere tid vist seg å ikke være så ”snille” som man tidligere antok – langvarig bruk kan gi tildels store bivirkninger.
Begrepet slitasjegikt er også problematisk i forhold til pasientenes oppfatning av sin egen tilstand. Svært mange tror at de må holde seg i ro for å spare leddene. Det motsatte er imidlertid tilfellet – bevegelse og aktivitet er viktig for å opprettholde funksjonen. Og da er det viktig å finne en treningsform man liker og som samtidig er tilpasset smerter og skader.
- Dette er den skjulte folkesykdommen. Artrose rammer 12% av den norske befolkningen mellom 20 og 80 år, og forekomsten øker med økende alder. Så mange som over halvparten av alle 70-åringer har artrose i ett eller flere ledd, forklarer Skrolsvik. Og han legger til at Norge ikke skiller seg fra resten av verden, noe som indikerer at man ikke kan tillegge verken klimaet, temperaturen eller kostholdet noen stor vekt. Selv om årsaksforhold er vanskelige å avdekke vet man at idrettsutøvere og andre som har hatt skader i knærne utvikler artrose i det tidligere skadde leddet. Derfor anser Revmatikerforbundet det som svært viktig at trenere og ledere i idretten får informasjon både om
risikoen for skader og senskader og om forebyggende tiltak som kan redusere risikoen for at skadene oppstår.

Pasientkommunikasjon avgjørende

En norsk studie utført av manuellterapeutene Anne Marit Mengshoel og Hilde Robinson viser at kommunikasjonen mellom behandler og pasient er avgjørende for beckterev-pasienters opplevelse av bedring ved manipulering.

Av: In gvild Amble Eriksen

Tester viste at pasientenes var mindre stive når de fikk 12 behandlinger med
spesifikk spinal mobilisering (SSM), og etter tre måneder var stivheten ytterligere redusert. Men intervjuer viste at pasientene hadde ulike oppfatninger om hva den reduserte stivheten betydde for dem.
Kommunikasjonen med behandlerne om tilegnede erfaringer og kunnskap
gjennom behandlingsprosessen viste seg imidlertid å være av stor betydning for hvordan pasientene mestret situasjonen.
Studien er publisert i det engelske tidsskriftet Disability and Rehabilitation
10. mai 2007.

Kilde: manuellterapi.no - 16. Januar 2008.

Protese ved lårhalsbrudd

En norsk studie utført ved Ortopedisk senter ved Ullevål universitetssykehus viser at pasienter med lårhalsbrudd med feilstillinger har bedre funksjon etter bruddet dersom de får protese.

Studien sammenlignet resultater av behandling med med hemiprotese (halvprotese – lårhals og hode på lårbeinet erstattes med en protese, mens acetabulum ikke røres) og osteosyntese med skruer eller nagler. På alle tester scoret protesepasientene høyest.

Kilde: Tidsskrift for Den norske legeforening nr. 2 – 2008; 128

Forskning til beste for pasientene

Tore Kristian Kvien er en internasjonal kapasitet i revmatologi. Som president i European League against Rheumatism – EULAR - har han skaffet seg et solid nettverk av både fagpersonell og pasienter. - Det har vært en interessant periode. Og nettverket bruker jeg aktivt i mitt videre arbeid i revmatologi, sier professoren i medisin, som for tiden har artrose som hjertesak. Ved siden av jobben ved revmatologisk avdeling på Diakonhjemmet Sykehus og professoratet ved Universitetet i Oslo, tar han nå fatt som redaktør av det internasjonale tidsskriftet Annals of the Rheumatic Diseases.

ToreKvien

Situasjonsrapport fra studentlivet i Nederland

Vår studentkontakt i Nederland er i gang med sitt andre år som fysioterapistudent ved Saxion Hogeschoole i Enschede.

Tekst og bilde: Lene Stensrud

De første månedene er nå over og vi er kommet godt i gang her nede i
Enschede. Tiden går veldig fort. Da vi først kom ned i september var det mye å gjøre fra første stund. Både når det gjaldt skolearbeid og det å bli kjent i byen og finne seg et sted å bo. Vi fikk dessuten beskjed om at gamleklassen vår fra Norge hadde blitt delt opp sammen med den internasjonale klassen, som da tok det første året her nede. Vi ble en mindre klasse, og faglig sett var det lærerikt å bli kjent med nye studenter. Greit å ha noen å dele erfaringer med, både når det gjelder fag og det
sosiale liv. I det første kvartalet begynte vi med nevrologi. Vi hadde lite nevroligi første året, så det var mye å sette seg inn i. Det var likevel interessant å se hvor mye stoff det er og omfattende den delen er. I løpet av kvartalet fikk vi besøke flere klinikker der vi fikk møte pasienter
med nevrologiske sykdommer, blant annet slagpasienter, pasienter med ryggmargskade og CP. Noen av studentene fikk da gjennomføre anamnese og undersøkelse. En veldig fin mulighet det å jobbe praktisk, siden det da blir lettere for oss å sette sammen det vi lærer og
ikke minst øke vår pasientforståelse. Det andre kvartalet omfatter for det meste ortopediske tilstander. Undervisningen består av forelesninger og praktiske timer i både fysioteknikk, massage, evaluering og behandling. I de praktiske timene går vi gjennom forskjellige patologier i ankel, hofte, skulder og rygg. Vi øver på stabilitet, mobilitet, men også spesielle tester, traksjoner og glidninger. I slutten av januar er det det flere eksamner som venter på oss, blant annet en praktisk eksamen i nevrologiske sykdommer, hvor oppgaven blir å evaluere og behandle en pasient. Det blir også samme type eksamen fra det andre kvartalet både praktisk og teoretisk.
Vi ser fram mot våren med nye muligheter og ikke minst praksisperioden i mai.

Jeg ønsker alle mine medstudenter lykke til med sine eksamener og med videre studier, og alle fysioterapeuter en flott vår!

Lene Stensrud
Fysioterapistudent i Nederland